Stealth

Bilen nærmer seg avkjørselen mot Hamar da Raawiya oppdaget de mørke kjøretøyene som halte innpå bakfra i stor fart.

– Hva er det vi har bak oss?

– Intet utslag på radaren. Sannsynligvis stealthsykler.

– Hva foreslår du?

– Ta av mot Hamar. De skal sannsynligvis videre nordover på jakt etter en konvoi.

– OK. Ta av mot Hamar, sa Raawiya henvendt til autopiloten. Avkjøringen nærmet seg raskt, men bilen sakket ikke farten. – Ta av mot Hamar! gjentok hun, med panikk i stemmen.

– De har overtatt styresystemet.

Raawiya grep styrespaken, dro den mot seg og prøvde manuelt å tvinge bilen til å sakke farten og svinge mot høyre. Spaken var død i hendene hennes, som om enden var festet i et kuleledd som ikke hadde forbindelse med noe som helst. Uansett hva hun gjorde fortsatte bilen i full fart forover og dundret forbi avkjørselen. De svarte skyggene var nå snaut hundre meter etter, snart bare femti, og så fór den første forbi og svingte inn foran henne. Den neste kom opp på siden av bilen hennes og ble liggende der, mens en tredje holdt seg bak.

Raawiya hadde hørt om disse syklene, men aldri sett dem før. De hadde kileform, med et lite hjul foran og to store bak, karosseri av svart materiale som reflekterte verken radar eller lys. Hun følte seg iakttatt selv om hun ikke kunne se noen vinduer i konstruksjonen.

Ferden fortsatte noen hundre meter før Raawiyas bil plutselig bråbremset, så brått og uventet at hodet hennes ble kastet forover, og de tre syklene bremset i samme øyeblikk, og hele kortesjen stod plutselig stille.

En luke gled opp på den forreste sykkelen og en høy skikkelse reiste seg og skrevet ut. Han så ut til å være minst et par meter høy, var kledd i svart skinn og hadde implantater under pannehuden som ga ham et vilt og klingonsk utseende. I den ene hånden holdt han en diger øks. En annen var samtidig kommet ut av en annen sykkel og holdt en innretning hun ikke ante hva var. Idet den første slo øksen i frontruten så hun hylte av redsel, slo en lang flamme ut av innretningen, og det gikk opp for henne at hensikten var å brenne henne levende inne i bilen. Men panserglasset motsto første og også andre og tredje slag med øksen, og flammene slikket oppetter glasset uten å trenge inn til henne.

Så kom et fjerde slag som fikk glasset til å revne. Raawiya var vill av redsel og krøkte seg sammen med øynene blindet av tårer. Så lød brått et enormt brak og en flerrende lyd og høye skrik, og hun så at syklene ble kastet til værs, de svarte karosseriene ble flådd i filler så bikakemønsteret syntes i de sprukne aramidplatene innenfor glass-fiberen. De to syklistene ble kastet til hver sin kant og ble liggende urørlige minst ti meter borte.

En stor van med hjul nesten like høye som Raawiyas egen bil, stod plutselig ved siden av hennes. – Kom deg ut, ropte en høyttalerstemme. Raawiya fant den manuelle nødåpneren og fikk dyttet skyvedøren bakover, krabbet ut av bilen. Høyre fordør på vanen åpnet seg og stemmen sa: – Hopp inn, vi har ingen tid å miste.

Hun klatret opp og satte seg, og oppdaget i det samme at det ikke var noen fører i bilen.

Bilen skjøt fart nordover, og etter bare noen sekunder var Raawiyas egen bil og vrakene av de tre syklene forsvunnet i disen.