Teksteksempel

Fra kapitlet E6:

I det disige motlyset var det bare så vidt jeg fikk øye på jenta som stod i veikanten et stykke lenger framme. Det var en ukes tid før høstjevndøgn og jeg var omtrent midtveis i Dovre-massivet på min vei sørover fra Trondheim. Normalt tok jeg aldri med haikere og hadde ikke i tankene å gjøre det denne gangen heller. Men det var noe så ensomt over den uanselige skikkelsen i det enorme landskapet at det rørte meg. Noe med den apatiske måten hun rakte fram hånda på idet jeg kom nærmere. Som om hun allerede hadde gjort det minst fem hundre ganger denne dagen, og nå nærmest i ren trass og helt uten forhåpninger hevet armen enda en gang. Eller kanskje det rett og slett var fordi jeg selv etter ti dager på farten følte meg enda mer ensom og selskapssyk enn vanlig.
blankJeg bestemte meg i siste øyeblikk, tråkket brutalt inn bremsen og fikk stanset noen få meter forbi henne. I speilet så jeg hvordan hun plukket opp bagasjen sin og kom småløpende, kanskje redd jeg skulle ombestemme meg. Jeg strakte meg over, åpnet begge høyredørene og merket i det samme hvor isnende vinden var tross solskinnet. Jenta sendte meg et takknemlig blikk, lempet den digre og åpenbart blytunge bagen i baksetet og krabbet deretter inn foran. Bilen ble fylt av en behagelig og diskré duft som minnet om liljekonvall.
blank«Takk for at du stanset.» Stemmen hadde så nøytralt tonefall og uttale at det var umulig å gjette hvor hun var fra.
blank«Hyggelig med selskap.» Jeg ga henne et skyndsomt smil og fikk bilen i bevegelse igjen mens hun festet sikkerhetsbeltet, dro glidelåsen i boblejakka halvveis ned med en spjærende lyd og satte seg bedre til rette. Jeg kastet et kjapt blikk på henne. Et glatt ansikt som ennå bar spor av barndommens bollekinn, øyne grå som regnvåt basalt og langt, tykt og krøllete hår med tilnærmet naturlig rødfarge, kun ispedd et svakt skimmer av bronse der det bølget som et elvestryk nedover jakkas lyseblå og glatte boblestoff.
blank«Skal du langt?»
blank«Oslo.»
blank«Dit skal jeg også. Men jeg har en jobb å gjøre først, nede ved Kongsvoll. Så det blir dessverre ikke så lange stykket du får sitte på. En snau halvtime, tenker jeg.»
blankHun trakk på skuldrene, som om det egentlig var likegyldig om hun fikk sitte på to eller ti mil. Kanskje var det noe hun hadde regnet med, dette at hun snart kom til å stå i veikanten igjen, mens bil etter bil dundret forbi henne og den utstrakte armen hennes. Inntil en ny, velvillig sjel før eller helst senere dukket opp og ga henne skyss enda et lite stykke. Ansiktet hadde et uttrykk av resignert motløshet.
blankJeg fortalte at jeg het Thomas Vestmark. Hun sa hun het Sara. Etternavnet nevnte hun ikke. Jeg likte Sara, det er hebraisk og betyr prinsesse. Jeg hadde aldri personlig kjent noen som het det og hadde følgelig ingen negative assosiasjoner forbundet med navnet. Ingen positive heller, for den saks skyld.
blank«Pent navn», sa jeg. Sara mumlet at navnet var ‘dritkjipt’ og at hun ville valgt noe helt annet om hun selv hadde fått bestemme.
blankJeg antok at hun var omkring atten år gammel, kanskje ett år eldre eller yngre. Det siste virket minst sannsynlig. Og det samme kunne det være. Om kort tid skulle vi skille lag. I det minste trodde jeg det der og da.

Copyright 2016 Jean-Louis